Villi
satt som vanlig, i godværsdager, ute på balkongen og skuet utover vannet. Solen
var på vei ned i horisonten. Utrolig, tenkte han. Solen står stille. Det er vi
som tipper utover kanten uten å merke noe eller å reflektere over den
virkelighet. Han tok enda en slurk og sukket. Snart blir alt mørkt og
stjernehimmelen kommer til syne. Men i skumringen kan det være vår tvilling-planet,
Venus, vil vise seg litt, før hun også forsvinner med solen, som en Ikaros. Det
er trist å tenke på at vår naboplanet er nærmest identisk med vår deilige jord,
men skåldet til et vulkansk helvete med Solens opplysning.
Villi
sukket igjen og så stjerner bli mere synlige mens mørket falt på. Han tok enda
en slurk og reflekterte. Riktignok er det vilt å tenke på at vår jord svirrer i
ekstrem hastighet uten at vi enser noe. Men at vår Sol flyver blindt i
universet er så fryktinngytende at det forties. Fornuftig? kanskje, kanskje
ikke Uansett, alle våre planeter er smadret kraftig. Månens overflate er kun et
lite vitnesbyrd. Men det skyldes ikke andre himmellegemer, - det skyldes oss
selv. Vi er den fantombilist, den flyvende hollender, det prosjektil, - uten
styring, uten utsikt uten noen som helst ide om hva vi farer igjennom neste
gang – eller når det skjer.
Nå vel,
det er neppe noe å bekymre seg over. Tid, størrelser og hendelser er så fjernt
at en bare kan gjøre det beste ut av det – nemlig intet – akkurat som her og nå
– akkurat som alltid – i ens livets blink. Villi sukket igjen og skuet tomt
utover den mørklagte horisont. Det så ut til å ulme litt fremdeles. Men snart
var lyset og varmen forsvunnet – i det minste fra hans åsyn. Han trakk litt på
smilebåndet. Men så kommer lyset og varmen tilbake den neste dag – som alltid.
Skal det
være noe før vi lukker tax-free, avbrøt en ung stemme bak Villi. Han skvatt til
og mistet glasset. Han snudde seg brått og så skyggen av et hode som dekket for
det store dekks-lyset. Synet minnet Villi om bilder av solformørkelse og dets
korona. Villi stirret måpende. Ungdommen ble usikker og det hørtes på stemmen.
Åh, unnskyld så mye, det var ikke meningen. Villi synes det var noe kjent med
situasjonen og uttalelsen. Bare stå helt stille, sa han.
Gutten
ble stående og Villi lot synet feste seg, mens tidligere inntrykk virvlet i
hans tankeverden. Et sort hull – det er hva det er, tenkte Villi. All min
forhistorie er som et stort sort hull. Som vårt sentrum, som vår galakse sin
tiltrekningskraft – så er det et eneste stort sort hull. Hvor overveldende å
tenke på. Vi alle, med solen, planeter og stjerner sirkler om noe gigantisk
sort og altoppslukende. Men vi har ingen ide om hva det virkelig er. Det kalles
et super-massivt sort hull, som om man fremdeles ikke kan finne et ord for den
sorte stjerne i sentrum. Det må simpelthen være fordi vi hverken vil eller kan
forstå hva dette ukjente er. Er det ikke så med vår egen tilværelse? Er det
ikke så med all politikk og mellom-menneskelige spill? Villi var sunket i sine
underbeviste refleksjoner igjen.
Samtidig,
så gutten godt i flomlyset den velvoksne mann som stirret på han. Det gjorde
han nervøs, men som nyansatt og profesjonell, gjorde han som kunden ba om, -
nemlig intet.Etter flere minutter fastfryste
stillinger løsnet det for Villi. Han trakk på smilebåndet og sa; selvfølgelig.
Vær snill å gå ut av det blendende lys, sa han og viftet fingeren over til den
andre siden av bordet. Gutten gikk over til skyggen så Villi kunne se hvem
stemmen tilhørte. Han så nervøsiteten. Slapp helt av. Du har ikke gjort noe
galt, - tvert om. Jeg ble bare så, eh - opptatt av situasjonen. Horisonten,
havet, skumringen – vel det var tankevekkende.
Gutten
prøvet forsiktig med sitt tjeneste-engasjement; - så, - er det noe mere før vi
lukker? Villi humret. Ja, gi meg en mere av den her, sa han og holdt opp en
flaske rom. Og tre liter cola, en håndfull ingefær-shots og en bøtte med
isbiter. Gutten var glad for at det endelig ble gitt en ordre og ilte av sted.
Særdeles hurtig var han tilbake og leverte som bestilt. Villi ble sittende på
balkongen og dekket seg inn i et teppe. Så satt han lenge og drakk sine Cuba
Libre og reflekterte lengere enn han kunne huske.
«Det er
best for deg, det er best for alle, om du tar den tur over til Norge og får
ordnet opp i tingene», ble det sagt. Det var da også litt fristende å få en
avveksling fra den daglige kjedsommelighet og de daglige intriger. Situasjonen
kunne neppe kalles fastlåst, men heller en negativ spiral. En gang var det et
lovende utgangspunkt. Som nyutdannet i det nye felles lovverk med de europeiske
allierte, synes utfordringene store og lovende. Naiv, var troen på at
rettssamfunnet er sterkere en rettsstaten. Hvor naiv kan man bli? Hvor
historieløs kan man være? Vel, sukket Villi, her er jeg et levende bevis i
internasjonalt eksil.
Villi
hindret seg selv i å spekulere mere på hvem og hva og hvordan han plutselig
gikk fra dobbelt statsborger til ingen statsborger. Stol-leken, tenkte han. Det
var som å plutselig falle mellom 2 stoler fordi en stol ble konfiskert. Det var
en tid før det hvor han praktisk talt var statsløs som norsk statsborger i
Danmark. Det var dog ikke noen ny situasjon overhodet. Det var hva enhver i
dansk-norske ekteskap har erfart i de 500 år siden nasjonene inngikk i den
nordiske allianse.
Alle de
forsøk på å være rettskaffen, være lovlydig og fremme de konstitusjonelle
grunnsetninger om at ‘med lov skal landet bygges’, - synes i ettertid å være så
naive som håpløse. Det er langt større krefter i spill enn enkelte nasjoners
selvbestemte forpliktelser. De utallige forsøk på etableringer, konsultasjoner
og skriverier synes heller å provosere enn å inspirere. Det hele førte til
konkurser, svartelisting og represalier. Villi sukket igjen. Hadde en bare fått
anledningen til å tale sin sak for en legal domstol i stedet for å bli
feilbehandlet av et eneveldig embete.
Villi
prøvde å slå fra seg alle de frustrerende og deprimerende tanker. Med et reiste
han seg, gjenfant balansen og fant baderommet. En lang og lunken dusj var det
han trengte. Det ga liksom liv i kroppen igjen. Men det var ikke tilstrekkelig.
Tankene forfulgte han uansett sted og tilstand. Ok, tenkte han til sist. Jeg
får heller prøve noe sosialt igjen. Hans ubalanserte gange forundret ingen. Det
var tross alt sådan alle gikk i åpent hav. Så visste han godt at det alltid var
en trygg havn i pianobaren. Han skuet rundt, men fant ingen han kunne få seg
til å tiltale. Vel, kanskje et par stykker, - bartenderen og pianisten.
De kjente
hverandre godt, Villi og bartenderen. Han behøvde bare å møte blikket og løfte
en finger, - så kom enda en øl i hans hånd. Men, med tiden ble hans
profesjonelle dialoger avslørende likegyldige. Det handlet om å selge, - ikke å
fortelle. Pianisten, derimot, med sine poetiske uttrykk, kunne godt være med
til en dypsindig dialog om tekstene han sang, - og særlig om de han ikke fikk
synge av kommersielle årsaker. Villi vinket på han i en pause. så hvordan går
det, spurte han oppløftende, da han visste det ble en gratis øl. Villi tiet alt
for lenge.
Hør her,
sa pianisten. Du gjør meg bekymret. Deres blikk møttes. Pianisten kunne se
tomheten i Villis blikk. Kan jeg spille en sang spesielt for deg? Noe
oppmuntrende kanskje? Indigo. Pianisten tok en stor slurk. De hadde tidligere
uttrykt begeistring om Peter Gabriels sang Indigo og Villi viste godt han kunne
den. Du vet godt, sa pianisten, at jeg ikke får spille den. Teksten er for
deprimerende. Administrasjonen har endog hintet at det kan føre til redusert
passasjertall. Villi møtte han med et alvorlig blikk. Tallet kan reduseres hvis
du ikke spiller den. Pianisten stirret på hans blikk. Det hadde han sett
tidligere og kjente til risikoen.
Ok, sa
pianisten etter en grundig vurdering. Jeg skal spille Indigo, - men det er tre
betingelser, la han til. Jeg vil endre ordene ‘… am giving up the fight’ til
‘aint giving up …’. Neste sang blir ‘Dont give up’. Og, la han til med en
overbevisende alvorlig stemme, du reduserer ikke passasjertallet. OK? Pianisten
kunne se i Villis våte øyne og antydning til smil, at de hadde en avtale. Etter
noen sakte nikk til hverandre gikk pianisten til sitt piano. Uten noen
introduksjon spilte han igjennom de to musikkstykker med en ydmyk innlevelse,
som sanne blues-sangere kan. Villi lyttet med hjertet og ble overbevist. Tross
sorte soler, embeter og sjeler, - aldri gi opp livet. Han hevet glasset til
pianisten i respekt og takknemlighet. Senere ble det igjen alt for sent
på natten. Larmen fra turistene var falmet. Det var på tide å trekke inn til
køyen igjen.
Villi
våknet i sengen godt ute på neste ettermiddag. Hva som skjedde, hva var tanker
og hva han drømte, - var vanskelig å finne ut av. Men det preget hans tanker.
Noe annet må skje, tenkte han. Det kan ikke fortsette så. Han trakk på
morgenkåpen og så at båten for lengst hadde forlatt Oslo havn og fortsatte
forbi ut mot Kattegat. Skulle han gå nedenunder igjen? Det var tross alt fredag
aften og hans tilstand var neppe særlig annet enn mange av de andre
passasjerer. Mange var jo på cruise for at koble av i barene og restaurantene.
Det fristet, så han tok en dusj og kledte seg sivilisert. Efter noen
overveielser fulgte han intuisjonen og gikk ut av kabinens dør.
Villi tok
heisen ned til åttende dekk. Han gikk stille og stødig og kikket diskret på alt
og alle. Det fristet ikke å kontakte noen, - tross enkelte vennlige blikk.
Omsider endte han, - som han godt visste, i baren igjen. Han hadde god tid, så
han ventet til kelneren spurte hva det skulle være. Han ville prøve noe nytt og
bestilte en flaske med noe spesial-brygget hvit øl. For det meste reflekterte
han over nattens inntrykk, men kikket også litt rundt mens han tok en slurk i
ny og ne. En mann spurte høflig om det var ledig den andre stolen ved hans
bord. Litt forundret, måtte han jo bare nikke, selv om han helst ikke ville
forstyrres av en fremmed. Det er jo så mange selskapssyke folk som kan bli rett
plagsomme, med sine spontane og malplasserte ytringer.
Er det
ok, Villi, spurte mannen. Villi stusset og betraktet han. Var det noen han
kjente? I hvert fall kjente visst denne mannen han selv. Han rakte ut hånden og
sa, jeg heter Mik. Det er det jo mange som heter, tenkte Villi. Jeg kan ikke
huske noen bekjente med det navn, - men så har jeg jo også glemt så mye i løpet
av årene. Villi, sa han og hilste tilbake. Du må unnskylde, sa han, men jeg
husker ikke helt. Mannen humret, det er i orden. Det er ikke noe å huske. Vi
har ikke møtt hverandre tidligere. Det gjorde ikke Villi noe tryggere, men
heller forundret. Mannen kjente tydeligvis til ham, uten at de kjente
hverandre.
Villi la
hodet på skakke og spurte, hvem er du? Jeg er i fergens tjeneste, sa han. Nåh,
tenkte Villi, så handler det vel om betingelsene for mitt eksil igjen. Er det
noen problem du vil snakke om? Mannen humret, nei, alt er i orden, som før. Det
er bare en stund siden du har vist deg her nede, så vi vil gjenre vite om du
har det ok – og om hvorfor du sitter her? De spørsmål har jeg selv stilt meg,
repliserte Villi. Så, jeg vet ikke helt. Ikke annet enn at jeg følte for en
forandring. En forandring – til hva? Jeg aner ikke. Det var spontant. De ble
sittende en stund og tenke over den innholdsløse samtale.
Vet du
hvorfor du er her? Villi stusset over spørsmålet. Men siden han var i fergens
tjeneste, var det neppe noen hemmelighet. Vel, som du sikkert er fortalt, så
ble jeg på denne båten mellom Norge og Danmark fordi mine statsborgerskap
opphørte under et seilas. Jeg får simpelthen ikke lov til å gå av - i hverken
Oslo eller København. Dermed ble jeg en ufrivillig blindpassasjer i evig
tur-retur over Nordsjøen. Jeg vet ikke hvorfor jeg fikk en topp lugar med
alt-inklusivt, men er selvfølgelig glad for det. Bagasjerommet under bildekk er
traumatiserende i lengden, la han til. Mik humret. Ja, ingen ønsker den
situasjon og konsekvenser. Jeg mener, la han til, vi vil gjerne ha full
kontroll over alle passasjerer og ønsker ikke noen uberegnelige individer.
Villi knep med det ene øyet. Generelt sagt, la Mik til. Vel uansett, du er ikke
en blindpassasjer. Alt er betalt og vi er glade for fastboende.
Hvem
betaler for mitt opphold, spurte Villi. Det vet jeg ærlig talt ikke. Pengene
kommer fra en konto som er vanskelig å oppspore. Men alt ser ut til å være i
orden og det er aldri noen spørsmål om utgiftene. Selv når jeg gjør
ekstraordinære bestillinger fra tax-free? Ingen begrensninger så langt. Så for
vår del er det jo bare godt at du bestiller. Villi så skeptisk på Mik. Så
knipset han med fingrene til kelneren. En dyr flaske rom, og to glass på
værelset, bestilte Villi. Han så på Mik sitt ansikt, men så ingen mine. Villi
fikk det straks og skjenket i glassene. Vel, takk, sa Mik, men jeg er på
tjeneste og kan ikke dele den med deg. Villi humret. Så kunne det være så sant,
som utrolig.
Hvordan
har jeg det? Villi gjentok Mik sitt spørsmål. Jeg er frustrert, deprimert og
behøver en forandring i min fastlåste situasjon. Mik tenkte øyensynlig. Det er
forståelig, sa han dempet. Sannelig er det så, la han til. Faktisk har vi vært
litt bekymret for at du skulle komme til å snuble over balkongen. Det er dårlig
for økonomien og renomme. Kynisk sagt, - ja, - men sett fra vårt snevre syn, så
er vi et forretningsforetagende og ikke en sosialomsorg. Helt ærlig, hvis jeg
får lov til å være det. Spontant ble Villi opprørt om å omtales slik, men
allikevel kunne han godt forstå at han ikke var en venn, men en kunde. Kunden
har alltid rett, - så lenge pengene holder. Deretter er det slutt. Dermed var
det klart at det var noen grenser for hans opptreden, som var satt av noen
ukjente personer med ukjente motiv og reaksjoner.
Kan du i
det minste gi meg noen hint om begrensningene? Mik kunne selvfølgelig ikke
svare på et så åpent spørsmål. Jeg mener, jeg kan godt forstå fergens
forretnings betingelser, - men hva med sponsoren? Det må da være noen
betingelser fra den side også. Tja, Mik trakk på det. Du kan selvfølgelig gjøre
som alle andre passasjerer, - bruke fasiliteter, sosialisere med andre og
bestille hva vi byr på. Men jeg vet ikke helt hva begrensninger er ut over det.
Det hele er, som du selv antyder, uforklarlig. Det er jo en særlig grunn til at
du er fratatt statsborgerskapene og blir sponset så generøst. Hvis jeg får
spekulere, så vil jeg si at du er et betydelig internasjonalt problem for
myndigheter på et høyt plan. Noe det helst vil dekkes over. Omtrent som man sendte
folk til nyoppdagede kolonier før i tiden.
Det var
tross den kyniske forretning noe tilsynelatende sympati å spore hos Mik. Mest
av alt var det vel heller en bekymring for den risiko han selv representerte.
Dette var en mann Villi helst ville ha på sin side, som den gode kunde han var.
Villi sukket. Ja, jeg skal nok passe på å ikke snuble over balkongen, opptre
uetisk eller skade deres forretning. Mik smilte fornøyd. Så håper jeg det er
mulig at vi holder fortsatt kontakt, hvis det skulle bli nødvendig. Mik nikket.
Han reiste seg og unnskylte seg med at det var mange presserende oppgaver i
vente. Men før han gikk sa han, hivs jeg var deg, så ville jeg benytte
anledningen til å snakke med flere, observere og kanskje investigere. Så
kanskje du kan samle sammen til svar på de spørsmål du har. Du har riktig mange
muligheter til å finne de svar – som er her rett foran deg, – blendende skjult
i det åpenbare, – som solens korona.
Mik var
forsvunnet i folkemengden før Villi fikk spurt, hva mener du med den lignelsen?
Den visjon han fikk dagen før, var ikke bare som en korona i solformørkelse.
Det var som et sort hull. Om han bare kunne huske hele sin drøm den natten. Det
eneste som slapp opp fra underbevisstheten, var noen forestillinger om å undres
over alle de mørklagte tanker der nede. Han kunne ikke fortsette sånn som nå.
Han var nødt til å finne noen svar på hvorfor noen brukte så mye tid, penger og
ressurser på dette seilende eksil. Det var som å være attraksjonen i en zoo
hvor turister stimet likeglade forbi. Men allikevel, kanskje det var noe i Mik
sine ord. Det kunne være en og anden som virkelig visste noe og kanskje kunne
gi et glimt av opplysning.
Villy ble
sittende og reflektere over det siste døgnets inntrykk. Han kikket på alt det
liv om bord. Båten var full av gjester av alle typer og med alle uttrykk. Det
var familier med henrykte barn. Det var par som antagelig var på sitt første
romantiske krus. Det var voksne par som tydeligvis hadde noe de burde rydde opp
i. Det var yrkessjåfører som bare koblet av før den neste lange etappe. Det var
forretningsfolk som utnyttet anledningen for nye prospekter. Mest av alt, var
det allikevel mennesker som koblet av fra hverdagen.
Men Villi
fikk seg ikke til å bryte inn i noen av de personers private anliggende. Det
ble til at hans halvt århundres erfaring med poesi, musikkens lyrikere, igjen
overvant hans tanker. Gårsdagens fremførelse av pianisten var uvurderlig i hans
sinn. Lyrikken og løftet ga han den oppløfting han behøvde. Så kunne han
allikevel tenke igjennom forløpet til situasjonen uten å synke ned i sinnets
mørke. Villi konsentrerte seg om å diskret observere andre folk og hendelser
for å distrahere sitt tungsinn.
Villi så
på flere par. Noen var tydeligvis stabilt veletablert, mens andre viste tegn på
seperasjon og endog i det siste kapitelet før sin skilsmisse. Det var så lett,
når man visste noe om sosiale kroppsspråk, - å se hva som ikke ble sagt. Villi
klarte ikke å holde sine minner tilbake. Kanskje var det best å la de fare
gjennom hodet litt for så å fare forbi og ut. I alle tilfelle, personlige
minner dukket opp allikevel.
Hans eget
ekteskap utviklet seg over flere tiår. Så gikk utviklingen over i innvikling.
Det er vanskelig å sette fingeren på hva som egentlig skjedde og hvorfor. Det
er jo så at når en giftes med sin kjæreste av alle, - så giftes man også inn i
en familie på flere titalls personer. Personer som er noe helt annet, - endog
motsatte, - endog motstandere med indirekte intriger. Når man så i tillegg blir
en fremmed i et fremmed land med fremmede motiv, spill og regler, - så kan
livsreisen hurtig bli en rutsjebane i nedadgående spiral.
Du vet da
godt at vi ikke kan adskilles, tross visse ønsker og innstendig papirarbeide.
Villi sin uttalelse var heller et uttrykk for håp enn en erklæring. Våre 10001
natt er det beste i mitt liv. Selv den uttalelse holdt ikke i lengden selv om
det var det mest oppriktig ærlige han noen sinne hadde klart å uttrykke til da.
Det hjalp visst heller ikke å bytte ut ord som kjære, søte og skatt, - med
ordet ‘soulmate’. For sent, fattet selv Villi hva de faktisk var for hverandre.
For sent til at ytre omstendigheter allerede hadde sett til at adskillelsen av de
to uadskillige sjeler virkelig fant sted. Hvordan
kan man skilles fra en statsløs? Hverken det
norske eller det danske embetet kunne finne ut av det dilemmaet?
Det ble hembetets papirarbeidet
Det er
umulig å bevise hvordan prosessen ble utført. Den infame ‘rød mafia’ er
profesjonelle byråkrater med adgang til overveldende midler på siden av enhver
lov. Når en så har fullført høyere utdanning innen internasjonal lov og rett, -
samt erklært seg lovlydig, - så er man samtidig ikke ‘med oss’, og følgelig
‘mot oss’. Den slags etikk fører lett til paranoide fortolkning av ‘angrep er
det beste forsvar’ og ‘bedre før enn for sent’. Hemmelige tjenester påført
grasrotnivået blir simpelthen uoverkommelig inntil en befinner seg i en myr av
masse-psykoser.
Nåvel,
tenkte Villi og tok flere store slurker. Har jeg så klart å la de dype dunkle
tanker passere? Etter enda en slurk erkjente han det tilfreds. Hodet virker
behagelig tomt for øyeblikket. Men det varte ikke lenge før minner kom tilbake
med prosessene om; hvordan borgere blir drevet ut av virksomheter ved intriger
og svartelisting av den såkalte rød mafia og drevet til konkursbehandling ved
falske skattekrav. Saken ble neppe bedre ved å eksponere det hele ved blogging,
selv om visse embetsfolk øyensynlig ikke enda har oppfattet betydningen av det
det hyperdemokratiske internettet. Men tross alt, embetsfolks iver i splitt og
herks på borgerlige kjernefamilier virker i lengden. Det ble systematisk tap av
alle kontakter og til sist ingen respons overhode, - som en ekskommunisert i
eksil.
En kan
bare bedre ane hvilket sort hull man er dumpet ned i denne gang. Så får en
fortsatt fundere over hvordan en kan kravle ut av det igjen, - om mulig. Jeg
har bestemt meg, konkluderte Villi. Jeg vil tilbake – eller i det minste litt
videre. Ut av de spill som spilles nå, selv om uetiske gimmik dominerer.
Følgelig blir det valgte middel for umyndiggjørelsen alkohol, - ikke alle de
andre argumenter og metoder i myndigheters arsenal. En får simpelthen spille
med i den tildelte rolle inntil et lys i en ende av det sorte hull forhåpentlig
vises.